Mumford & Sons
Oslo Spektrum
Publikum: Ca. 9000 (fullt)
Aktuell CD: «Babel»
Britiske Mumford & Sons er en av musikkbransjens mest uventede suksesser i senere år. Fire dannede, dydige briter som omsider tok folkrocken opp på arenanivå.
Hemmeligheten ligger kanskje i at gruppen egentlig lager veldig typisk nyere britisk rock. Men at de kler den opp i tweed.
Sceneproduksjonen er elegant - noen lampelignende lys bak, ti vaiere med lyspærer hengt opp over publikum på gulvet foran.
De innleder med besluttsomme «Babel». Sjefen Marcus Mumford har en mild, snill utstråling og en bevrende hjertelig, litt nasal stemme. Banjodemonen Winston Marshall tar seg av rockstjernetaktene.
Tre blåsere entrer scenen forut for «I Will Wait». Tre strykere mønstrer på litt senere. Bandet låter stort, nesten autoritært. Mumford & Sons svinger ikke. De stamper. Rytmene er rigide, bastante.
Mumford setter seg bak trommesettet i anledning bandets beste og mest episke sang: «Lover Of The Light». De fire harmonerer kontrollert i den nakne «Timshel». Ikke helt Fleet Foxes-nivå. Men pent.
Variasjonen i det musikalske uttrykket er i alle fall velkommen.
Mumford & Sons' lille problem er at syv av ti sanger bygger på den eksakt samme formelen: Stille, følsom intro. Så oppbygging til et majestetisk, ordløst crescendo.
Det er effektivt, ikke minst i konsertsammenheng. Men man lengter ganske snart etter grep som bryter med de likelydende låtstrukturene. På sitt beste er Mumford & Sons Coldplay med banjo. På sitt svakeste er de - vel, Snow Patrol med banjo.
Alle mann, det vil si oppvarmerne i Half Moon Run og Mystery Jets, kommer på scenen i avslutningsnummeret, en speiderjamboree-utgave av The Bands «The Weight».
Man tar seg i å tenke hvor ulik den sangen er Mumford & Sons' originalmateriale. Den er jo gøy.
MORTEN STÅLE NILSEN