Assayas er igjen tilbake i ungdommen og den politiske oppvåkningen post-1968-opprøret med sin nye film. Langt mer neddempet enn intense «Carlos».
«Etter revolusjonen» utforsker de formative årene og dragningene mellom individualisme og personlig utvikling og den kollektive kampen. En kamp som etter hvert utviklet seg i meningsløs fraksjonisme, briljant lagt frem her. Det hviler en nærmest døsig stemning over denne filmen, nydelig fotografert og lyssatt med en helt superb tidskoloritt: Vi er i 1971, og ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene - uten påtrengende overdrivelser.
Til tider oppleves «Etter revolusjonen noe ufokusert, men det er vel litt av meningen. For det er rastløsheten i et ungt sinn det handler om, om en verden med muligheter og hvor vanskelig det er å bestemme seg for en retning.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN