Uventede, helt reelle, iskalde frysninger nedover ryggen. Dét er det lenge siden jeg har følt på kroppen i en kinosal. «Dark Skies» byr på et par-tre slike, gufs som kommer fullstendig uventet, kastet på en. «Dette er jaggu en god grøsser!» tenkte jeg etter en halvtime. Og som alltid i genren: Den vinner den som våger å holde igjen, som ikke vræler i vei fra første bilde.
Skremmingen blir desto mer effektiv når man slår til.
Settingen er klassisk i amerikansk skrekkfilm, middelklassemiljøer i forstedene - denne familien har gryende økonomiske problemer. Unger som begynner å oppføre seg snodig, og rasling nedenunder mens familien sover ovenpå er også velprøvde ingredienser. Kjøkkenet til familien Barrett får seg en heidundrande ommøblering, for å si det sånn. Etter hvert begynner hele familien å oppføre seg rart, man hadde det åpenbart moro da man har drodlet fram «måter å gå fra konseptene på».
Besøkene utenfra (og da mener jeg utenfra!) tværes ut så lenge at det irriterer, og rytmen blir svakere: Etter sjette eller syvende nattlige besøk ropte jeg innvendig «Jamen, så finn ut hva det er for noe da, for svarte!».
Smått om senn nøster man seg frem til noe. Dette er en «overnaturlig thriller», så man tjener mye på å legge skepsis til side og ta på seg de fordomsfrie «Åndenes makt»-brillene. Ektemannen i familien fungerer en stund som fornuftens stemme, den som sier «Vi kan ikke si dette til noen, da tror de vi er gærne!». Dessverre er han det ikke lenge nok, for finalen tar så til de grader av at det nesten ødelegger den grøssende gode starten. «Dark skies» vil utvilsomt få genre-fantastene til å juble lenge uansett.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN