Det hele starter i sakte film, med en sekvens der kameraet nærmest slikker all den bare huden ungdommen på «spring break» byr på. Vi bades i bilder av luftrunking, issuging og deisende «daier». Det er som en «classy» episode av «Geordie Shore» i Cancun.
Så møter vi Brit (Benson) og Candy (Hudgens) som sitter skoletrøtte i klasserommet og imiterer å suge kuk fremfor å høre om borgerrettsbevegelsen. Vi ser dem også røyke dop, ligge som slakt på sofaen, og drikke sprit fra vannpistoler.
Kontrasten kommer i form av Faith (Gomez), en bibelklubb-babe som blir advart av sine venner mot å reise på ferie med barndomsvenninnene Brit, Candy og Cotty (Korine, regissørens kone). Hun gjør det likevel, etter at de andre skaffer penger til turen på langt fra lovlig vis.
Vel framme i Florida glir en lang fest og utveksling av fraser som «Jeg vil bli her for evig» og «Dette er den mest spirituelle reisen jeg noensinne har vært på», over i alvor når jentene etter hvert møter den selvutnevnte rapperen/gangsteren Alien (Franco).
Franco er hundre ganger mer overbevisende som Alien enn han var som Oz i «Oz: The Great and Powerful». Alien er camp, komisk og skremmende, akkurat som filmen selv. Både scenen der han skryter av alle eiendelene sine etter tur, og der han klimprer ut en følsom Britney Spears-ballade ved pianoet, er legendariske.
De kronisk bikinikledde jentene i filmen gjør mindre inntrykk, trass hvor mye mer vi ser av dem. Mens Gomez får skille seg ut som en sippete frøken bibelstripp, mangler vi bakgrunn på Brit, Candy og Cotty, som glir i hverandre.
Noe som hadde vært greit i en standard «spring break»-komedie, men dette er noe helt annet.
Musikken fra «Drive»-komponist Cliff Martinez og Skrillex passer filmen som bare bryster i våt T-skjorte. Hele filmen er som en hallusinatorisk rusreise i sukkertøykulør. En som forsterkes av bildene til «Irreversible»- og «Enter the Void»-fotograf Benoît Debie. Handlingen hopper i tid, og formatet varierer fra meditativ sakte film til forstyrrende håndholdt amatørkamera.
Regissør Harmony Korine er mannen som skrev «Kids», «Julien Donkey-Boy» og «Ken Park». I «Spring Breakers» benytter han seg av hypnotisk repeterende elementer som lyden av en klikkende pistol, voice-overs og scener som gjentas og messingen av «spring break» - nærmest som et mantra.
I begynnelsen virker det høye metalliske smellet som et illevarslende omen til jentenes søkende opprør. Men det gjentas så ofte at det mister effekt. Filmen gjør inntrykk, men blir for monoton til virkelig å provosere.
Det er ingen tvil om at Korine er en tydelig stemme, men i «Spring Breakers» er uklart hva han vil fortelle. Han advarer mens han glorifiserer, ler av klisjeer samtidig som han lasser på med dem. Mye mulig med overlegg - publikum bombarderes med like mange motstridende signaler som ungdommen i dag møter. Men filmens historie lider til fordel for form.
Og til tross for at den siste scenen ender opp-ned, har ikke filmen endevendt én eneste klisjé.
INGVILL DYBFEST DAHL