Vi befinner oss i en post-apokalyptisk tid da vanlige dødelige mennesker har barrikadert seg innenfor murer for å beskytte seg mot zombier; menneskelignende vesener uten minner fra sine liv og med et høyst begrenset følelsesliv. Zombiene må på sin side passe seg både for mennesker og en hær av glupske skjeletter.
I denne dystre setting er det duket for ømme følelser. Etter at R har jafset i seg hjernen til Julies kjæreste, får han tilbake evnen til å minnes, og å føle. Han vil beskytte Julie mot sine langt grådigere kompiser, og Romeo&Julie-duoen finner gradvis en tone som vitner om en god gammeldags - og høyst menneskelig - forelskelse.
Filmen veksler hemingsløst mellom romantisk ømhet og action. Nicholas Hoult, som for tiden også er sjarmerende helt i «Jack;
The Giant Slayer», er til å bli glad i der han vralter avgårde med blå lepper, hviskende språk og oppsperrede øyne. Med små nyanser formidler han den keitete ømheten som vokser seg stor ettersom den vakre og handlekraftige Julie føler seg trygg i hans nærvær.
Kjernen i historien er kjærlighetens kraft og evne til å overleve - og ikke minst endre - selv de dystreste tilstander. Dette er skrudd sammen med ingredienser som spriker i flere retninger, fra det ren banalt Hollywoodsk-romantiske til det og passe spenningsfylte og små-groteske.
Men eimen av uhøytidelige fresk humor, og selvironisk snert gjør at filmen absolutt blir spiselig, og for andre en zombiers sult etter hjerner.
Borghild Maaland