Året er 2077. Jorda er rasert og forurenset etter kjernefysisk stjernekrig. De overlevende er evakuert til den gigantiske romsentralen Tet mens de forbereder seg til migrasjon til Titan. Det eneste som gjenstår er å tappe jordas vannreserver.
Det er her Tom Cruise kommer inn i bildet. Han er Jack Harper, som jobber med å vedlikeholde dronene som beskytter de gigantiske tappemaskinene mot det som er igjen av fiendens styrker.
Han og hans kollega/samboer Victoria (Riseborough) er de enste menneskene utplassert på planeten, og har bare uker igjen før de har fullført oppdraget og får bli med de andre til Titan.
Eneste problemet er at Jack stadig stiller spørsmål. Og når han ute på oppdrag finner en overlevende kvinne han kjenner igjen (Kurylenko), til tross for å ha fått hukommelsen slettet av sikkerhetsgrunner, svinger ting raskt ut av kontroll.
«Oblivion» veksler fint mellom det storslagne og det nære, mellom uendelig ensomhet og klamt samvær. Og mens det hele er et visuelt engasjerende eventyr, takket være «Life of Pi» og «Benjamin Button»-fotograf Claudio Mirandas databehandlede bilder fra Island og USA, leverer ikke manus og skuespill i samme liga.
Kurylenko fikk ikke mye å spille på som Bond-babe i «Quantum of Solace», og til tross for at rollen som Julia rommer mer, spiller hun videre på de tre ansiktsuttrykkene i «Oblivion». Morgan Freemans tilstedeværelse oppleves nærmest bortkastet i hans lille rolle. Risebourough er god som den kontrollerte Victoria på bristepunktet, mens Cruise går på autopilot - noe som for så vidt passer filmen.
Musikken, av Anthony Gonzalez og M83 (med Susanne Sundfør på tittelsporet til slutt) kler det cinematiske landskapet og egger seingen videre.
Sci-fi-fans kan finne spor av alt fra klassiskere som «2001: En romodyssé», til «Independence Day» og «Wall-E».
Historien bygger på originalmateriale fra «Tron: Legacy»-regissør Joseph Kosinski, og byr på mye spenning når han begynner å leke seg med vrier et stykke ut i «Oblivion».
Det er bare synd filmen til slutt ender med å minne om nok et déja-vu.
INGVILL DYBFEST DAHL