Kormakurs drama er realistisk nærgående og samtidig jordnært.
Den islandske regissøren har tatt fatt i en opprivende hendelse fra 1984: Kun en mann overlevde etter at en tråler forliste utenfor kysten av Island vinterstid. Han svømte i seks timer, og vandre noen timer i tagget lavastein før han nådde hjelp. Mirakelet ble naturlig nok underlagt vitenskapelig forskning.
Filmen er intens og sober på samme tid. Det finnes ikke antydning til heltedyrkelse eller pynting på virkeligheten. Med realistisk nærhet ala Tobias Lindholms "kapringen", som nå går på norske kinoer, treffer også denne filmen med sin intense pågåenhet.
Det starter allerede med beskrivelsen av fiskernes siste natt på byen før nest tokt på havet. Fyll, fanteri, vennskap og ømhet filtreres sammen i et lite samfunn der naturen har hovedrollen, enten det gjelder det endeløse havet eller de ulmende lavamassene. Kormakurs evne til å ta menneskers røffe tilstand på kornet er godt synlig.
Havets og naturkreftenes makt er overveldende skildret. Voldsomheten og støyen i havets kraft er av en slik karakter at du nærmest kjenner saltvannet sluke deg. Olafson, i rollen som den overlevende fiskeren, er med sin praktiske teft og bunnløse overlevelsesvilje et eksempel på hva menneskelig viljestyrke kan utrette under ekstreme forhold.
Siste del av filmen er viet etterdønningene av dramaet. Tonen er langt mer stillferdig i form og innhold. En kort stund undres man om det svekker filmen, men nettopp denne edruelige nøkternheten er med på å bekrefte det troverdige i selve dramaet.
Kormakur poengterer at filmen er tilegnet islandske fiskere. De har med «Dypet» fått en verdig gave.
Borghild Maaland