ALBUM: ELEKTRONIKA
James Blake
«Overgrown»
(A&M/Universal)
Det er underlig hvor sjangerlåst musikk mer eller mindre frivillig gjøres. Datamaskiner, looper, modifisert vokal gir elektronika. Piano og gitarklimpring er pop. Eller rock. Eller vise. Eller noe midt imellom.
Men ingen av disse tar opp seg selv i hverandre og danner nye kategorier.
Laptopbruk
Radiohead prøvde allerede tidlig i forrige tiår å bygge sjangerbroer, der de kombinerte aktiv laptopbruk med Thom Yorkes sirlige vokaler og Johnny Greenwoods angstfylte gitar.
Oxfordkvartetten klarte aldri å knekke koden. En 24-åring fra London har derimot greid det.
Fra debut-EP-en, der James Blake gjorde Feists «Limit To Your Love» til bassgyser for seigt dansegulv og melankolsk mellomgulv, og senere med egne låter på den selvtitulerte 2011-debuten, har det vært åpenbart at Blake i en annen tid hadde vært mutters alene ved tangentene.
Men at han, gitt vår tids muligheter, kombinerer dette med elektronisk bearbeiding, umulige lyder og klanger som hører til i et annet singer/songwriter-univers enn det vi så langt har kjent.
Sideprodukt
Og at ingenting av dette hadde vært mulig uten hans ubestridt ekstraterristerielle stemme, der vokalen hele tiden umerkelig glir ut og inn av det som er menneskelig mulig. Er det ham selv eller maskinen som synger? Og betyr det egentlig noe?
Tekstene er ikke like interessante, de er mest å regne som et nødvendig sideprodukt, og har liten annen funksjon enn å gi vokalen noe å jobbe med.
Det samme er innspillene fra RZA og Brian Eno - to gjestespillere som vanligvis løfter andre himmelhøyt.
Her bidrar de på albumets to svakeste låter, noe som også er med på å forkludre Blakes virkelig mesterstykke, å forene myk soul med hard elektronika, og komme ut med noe helt nytt og friskt.
Og dessuten: Å være en av de få som klarer å gjøre hele hjerte-som-smerter-greia så troverdig og nyskapende, at man synes oppriktig synd på fyren.
BESTE LÅT: «I Am Sold»
TOR MARTIN BØE