Plateanmeldelse: Depeche Mode - «Delta Machine»

Martin Gore har annonsert at «Delta Machine», Depeche Modes 13. studioalbum, låter som en blanding av «Violator» (1990) og «Songs Of Faith And Devotion» (1993).

Selvsagt har han det. Det er sånt man sier når man for lengst er blitt synthpopens svar på Rolling Stones, og et nytt album primært er et påskudd for å turnere igjen.

Men han har et lite poeng. Deler av «Delta Machine» høres nemlig ut som den er skrevet med tanke på Johnny Cash-tolkninger etter «Personal Jesus»-malen: Seige bluesriff- og gitarfigurer, ved Gore, kombinert med rusten elektronikk og Dave Gahans baryton (ingen vet helt hva Andy Fletcher bidrar med).

Blueselementet innebærer lykkeligvis at den blaute singelforsmaken «Heaven», med sine trette balladeakkorder, lyver om innholdet på resten av albumet. Halve «Delta Machine» er Depeche Modes kåteste album på en stund. Fuktig, lugubert.

Resten er bare uhyre typisk.

Det gråtes, det pules, det tenkes på døden, det gråtes mer. Som tekstforfatter har 51 år gamle Gore stått dønn stille i hele sitt voksne liv. (Han synger nok en gang sin tradisjonelle tenåringsballade. Denne gangen heter den «The Child Inside».)

Den beste sangen i andre halvdel, er Gahans («Shoud Be Higher»). Gore går liksom tom. Mest foruroligende er det at det neppe finnes en eneste hit her.

Men la oss slå av litt for gamle venner: Mange fine, stygge analogsynthlyder. Ingen forsøk på å «modernisere» seg. Fire-fem aldeles akseptable sanger.

Kanskje de kan lage en EP neste gang.

BESTE LÅT: «Angel»