Salige Dustin Hoffman regidebuterer sent, og passe godt. Med «Kvartetten» har han forflyttet seg over dammen og laget en småsjarmerende komedie for sine jevnaldrende. Ene og alene for sine jevnaldrende, skynder jeg meg å legge til. Det er nemlig store sjanser for at du vil føle deg ekskludert av denne filmen med mindre du har passert AFP-alder - og innehar årsabonnement i Operaen. Handlingen er lagt til Beecham House, et hjem for pensjonerte musikere på den engelske landsbygda, befolket av eksentrikere og «stiff upper lips».
Før den årlige feiringen av Verdis fødselsdag dukker superdivaen Jean opp - lykkelig utvitende om at tre av hennes tidligere kolleger fra Storbritannias mest bejublede kvartett bor her. Et par tidligere flammer også forresten. Skotten Wilf - en av kvartettens fire - tar stor plass i begynnelsen, fremstilt som en «gammel sjarmør» i filmen.
De fleste vil nok kalle han en gammel gris. Det er meningen vi skal le av ham der han klyper de unge sykepleierne i rumpa gjennom den blødmefylte første halvtimen. Det treffer vel ikke helt. Det er noe farseaktig over humoren i «Kvartetten» jeg med respekt å melde tenker har langt større gjennomslagskraft for deg over 60. Mer sprut, drama og alvor blir det når Maggie Smith entrer scenen. Elegant og sårbar gjør hun denne lette komedien litt mindre lett: En finfin film om livets høst.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN