Klar for en filmatisk påskelabyrint? Noe å klø seg ordentlig i hodet av, noe å fnyse oppgitt av og noe som får deg til å le så du hikster i stolen? Vel, prøv deg på årets sprøeste filmopplevelse på kino så langt. «Holy Motors» bryter med de fleste genre- og fortellerkonvensjoner, er ikke spesielt trofast mot noen planlagt struktur, men fengsler på mange måter likevel.
Det hadde jeg vanskelig for å tro skulle skje etter en halvtime. Her lønner det seg å holde ut litt. Vi kjører rundt med en aldrende franskmann i en limousin i et dunkelt opplyst Paris en hel dag. En styrtrik mann, Herr Oscar, som - hvis jeg har forstått det korrekt, slett ikke sikkert - ser ut til å kunne gjøre nøyaktig som han vil her i livet. En velkledd kvinnelig sjåfør og «føringsoffiser» som gir ham «oppdrag»: I løpet av dagen er Oscar - eller han spiller blant annet rollen som - fattig tiggerkone, døende onkel, leiemorder og familiefar. Og - som om man noen gang kan glemme det: En enøyd stygging som spiser blomster, kidnapper Eva Mendes, gjør designerkjolen hennes om til burka - og får trøst av henne hjemme i «boligen», under en kirkegård i Paris - med erigert penis. Puh, Joda, nok å bite i for den, øh, fordomsfrie her! Jeg skal ikke påstå jeg forsto alt, kanskje ikke en gang halvparten av denne filmen. Det som føles så bra med «Holy Motors» er at de gangene man føler seg dum, er det som om regissøren dukker opp, smiler og sier: Det er helt greit!
På snurrig vis ender man likevel opp med å grunne over hva det er han vil fortelle med dette greiene her. I fare for å høres høytravende ut: Det er på mange måter menneskelig identitet og forventningene det moderne samfunnet stiller oss filmen handler om. Kanskje. Du får kanskje noe helt annet ut av den, sikkert er det at du får se bilder du garantert aldri får se på film igjen - og en opplevelse du definitivt ikke stiller deg likegyldig til. Årets snodigste påskenøtt er servert.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN