Plateanmeldelse: Carmen Villain - «Sleeper»

Allerede tittelen, omslaget og låtnavnene avslører ganske mye om hvordan Carmen «Villain» Hillestads debutalbum låter.

Vi er i shoe/nu-gaze land. Tremolo på gitaren (Jazzmaster à la Thurston Moore?). Musikk som flyter inn og ut av fokus. Tekstene tilsynelatende en strøm av halvbevissthet. Her og der noen jungeltrommer à la Velvet eller Siouxsie. Ikke depperock akkurat, men bedøvet, bedrøvet.

Hillestad fremstår som en Tornerose, fortsatt søvndrukken, og synger om hvor mye glede vi ofrer for å oppnå ro. Nonchalant livstretthet kan føles bra, men har sin pris: «So tired and misplaced/Please find me touch my face/Oh hollow sense of time».

Hillestad gjør det meste selv, men blir hjulpet av åndsfrender fra 120 Days og Serena Maneesh. Hun klarer i større grad enn dem å lage musikk som føles som den ikke eksisterer allerede. Og er mindre streit og mer besnærende enn begge.

Man kan vanskelig kritisere musikk som dette for å være «introvert». Det er hele poenget.

«Sleeper» er likevel for satt i sin egen lille verden til at den lar seg elske betingelsesløst. Kanskje den ikke vil? Særlig mot slutten av platen blir det vel klaustrofobisk i kokongen. Trass i at «Kingwoman» forsøker å introdusere en mer våken sanselighet i den estetiserte tristessen.

Men hva «lovende debutalbum» angår må det være lov til å si at dette er spesielt lovende. Hillestad låner, ja. Alle låner nå. Men hun er en individuell røst i en sjanger som for ofte dreier seg om å ligne mest mulig på andre, og bare det.

BESTE LÅT: «Lifeissin»