ALBUM: ROCK
Suede
«Bloodsports»
(Warner)
Stakkars Suede. I storhetstiden deres haglet beskyldningene om David Bowie-plagiat; i år lanserte de sin første singel på ti år dagen da Bowie stjal all verdens oppmerksomhet med sin første singel på ti år og nyheten om at han ikke bare var i live, men at han skulle slippe et nytt album - den samme uken Suede slipper comebackplaten sin.
Uansett, her er den, og den er jaggu ikke verst. «Bloodsports» hadde kledd deres forrige plates tittel bedre enn den selv («A New Morning») gjorde, for det er en tenning her vi må tilbake til «Coming Up» (1996) for å finne, og energimengden er større enn på alt Brett Anderson har foretatt seg i det som må være en av rockens dølleste solokarrierer.
«Bloodsports» byr på den oppløftende, ungdomshyllende glamrocken de briljerte med på debuten og «Coming Up», med fresende gitarstikk som strekker seg himmelhøyt og refrenger som strekker seg enda litt lenger.
Platens andre halvdel går i den mørkere retningen som preget «Dog Man Star» (1994) og fikk originalgitarist Bernard Butler til å si takk for seg (han er fortsatt ute, Richard Oakes spiller her).
Anderson låter mindre karikert enn fryktet; flamboyant men behersket. Tekstmessig går det heldigvis mer i kjærlighet enn i dopstenket dekadanse.
Dette er ikke en viktig plate, bare et staselig gjenhør for innvidde. Men med tanke på hvor trist selvrepeterende Suede låt på sine to forrige plater, er det en god bonussmak av oppreisning her.
BESTE LÅT: «Hit Me»
THOMAS TALSETH