Når amerikanske komedier skal ut på tur, på såkalt «road trip», kan det ofte gå svært bra.
«Kappløp med tiden» (1988), for eksempel, med den uforglemmelig pussige Charles Grodin. Eller John Hughes' hjertevarme «Neste stopp Chicago» (1987).
Det kan også gå som i den uutholdelig irriterende «Due Date» (2010), der man halvt i skam satt og håpet at det «umake paret» skulle kjøre av veien, slik at filmen kunne ta slutt snart.
Det er dessverre det siste som skjer i «Identity Thief».
Sandy Patterson (Bateman) har et «jentenavn» (hihi!) og er således et lett bytte når Diana (McCarthy, hun omfangsrike fra festlige «Bridesmaids») vil stjele identiteten hans.
Alt hun ville, var å gå på shopping. Streitingen Sandy får livet sitt revet in filler. Det som begynner som et byråkratisk Kafka-mareritt, blir straks atskillig verre. Sandy bestemmer seg for å løse saken på egenhånd. Snart har han Diana i bilen og en haug ekle dopdealere i hælene, på vei fra Florida til Colorado.
Regissør Gordon (han lagde i sin tid den frydefulle dokumentaren «The King Of Kong») vil ha i både pose og sekk: De første 90 minuttene vil han ha oss til å le av at McCarthy er tjukk og «trashy». De siste 30 minuttene vil han ha oss til å gråte.
Da er det for sent. Det får være grenser til sentimental manipulasjon.
Filmen forakter de fleste den møter på veien. Den har også en tendens til å henfalle til vold som føles alt for stygg for denne typen komedie. Gordon utviser et letargisk grep om den drøyt utroverdige historien. McCarthy har energi. Filmen har ingen.
Jeg undres dessuten: Pleier ikke kredittkortselskapene selv å forfølge svindelsaker som denne? Er det per definisjon morsomt at tjukke mennesker oppfører seg «utagerende»?
Og hvem i all verden fikk det for seg at komedier - selv gode komedier (altså ikke denne) - bør være to timer lange?
MORTEN STÅLE NILSEN