Ungdomsroman
223 sider
279 kr.
Aschehoug
Vi husker alle hvordan det gikk sist Jostein Gaarder hadde et jentenavn i tittelen på en ungdomsroman. Det går neppe like bra denne gangen.
Anna fyller 16 år den 12.12.12 og har fått slektens røde rubinring i gave. På grunn av stemmer i hodet klarer hun ikke å skille mellom drøm og virkelighet. Hun får time hos en psykiater, dr. Benjamin, som erklærer henne frisk som en fisk. Forholdet mellom dem utvikler seg deretter på en høyst utroverdig måte. Spesielt telefonsamtalene mellom dem er helt, for å bruke forfatterens ord, «far out».
I drømmene forestiller Anna seg at hun er en jente som heter Nova og som lever i fremtiden. Snart viser det seg at Nova er hennes eget oldebarn. I en merkverdig fremtidig konfrontasjon mellom oldemor og oldebarn, der Nova beskylder Anna for at hennes generasjon har ødelagt jordkloden, lover Anna at kloden skal få en ny sjanse ved å «fingre» med rubinringen.
En teori om at ringen kan ha tilhørt selveste Aladdin - ja, du leste riktig - skal forklare ringens magi.
Greit nok, dette er en fabel, men det unnskylder likevel ikke det dårlige språket, som veksler mellom å være veslevoksent, akademisk, barnslig, hastig og gammelmodig. Ingen 16-åringer sier «damebekjentskap», «vidunderlig» eller «sørgelig». Det hele blir ufrivillig komisk når Gaarder slenger på «kul» eller «far out».
Forfatteren virker fascinert over at man kan surfe på en smarttelefon ved å «touche» den. Gaarder tror også at podkast er en nettside på lik linje med YouTube. Og hva er det med referansen til David Attenborough? Knapt 30-åringer husker ham i dag.
Det største minuset er likevel at absolutt ingenting fortelles mellom linjene. Forfatteren opptrer som lærer, mens leseren føler seg som en elev. Alle drømmer og spor overforklares - gjerne flere ganger.
For meg virker det som om Gaarder har vært mest opptatt av å få frem et klimabudskap fremfor å skape god ungdomslitteratur. For å bruke forfatterens egne ord, så kan man si at «det er sørgelig. Det er trist».
BRYNJULF JUNG TJØNN