Så stort har det vært for skaperne av «The Last Stand» å få med den aldrende actionhelten at det til tider står i veien for filmen selv. Selvsagt er det mer enn festlig for folk oppvokst i Arnies glansår å igjen høre ham keitete levere fra seg «ikke kødd med meg»-oneliners med sin karakteristiske monotone Østerrike-aksent. Det blir garantert jubel i salen.
Men den som kommer helt blank og ikke aner hvem Arnold Schwarzenegger er/var vil muligens stusse på hvorfor denne kraftige bestefarbamsen er gitt en så stor rolle. Oppholdet fra lerretet har nemlig ikke forvandlet ham til noen Al Pacino, for å si det forsiktig. Men det er vel litt av moroa, er det ikke? Og selv om han er blitt tyngre i sessen får han til tider slått fra seg i «The Last Stand». Arnold er politisjef i en søvnig Arizona-småby, en omtenksom arbeidsleder for noen særinger av noen politifolk. Flere av dem hører nok mer hjemme i en Coen-film, men la gå.
På vei dit er den råbarkede narkobaronen Cortez, rømt fra fengselet i Las Vegas og på flukt i over 300 kilometer i timen (superbil, helt sant!). Det blir Arnold og hans skranglete kumpaners jobb å stoppe ham. Filmen er koreanske Jee-Won Kims første amerikanske. Han skal ikke beskyldes for å være noen Bergman på personinstruksjon, og flere av karakterene han har skapt klovner det til mer enn hva godt er. Manuset byr på null overraskelser.
Men, og helt essensielt i en actionfilm: Koreaneren er mer enn kompetent til å mekke skytescener (lenge siden jeg har sett så mange våpen fungere så bra sammen - la oss ta våpenlov-diskusjonen en annen gang!) og heftige biljakter (vi tror på at skurkens superbil klarer mer enn 300 km/t!).
Ingrediensene som MÅ fungere i en actionfilm gjør det til gangs - da er det lettere å tilgi kladding på andre områder.
Å få megaspenning ut av to biler som jager hverandre i en maisåker er dessuten en surrealistisk bragd. Og med dét er nok Arnie sikret parade-roller langt inn i pensjonsalderen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN