En vismann fra år 1099 gir moderne livsråd.
Roman 187 sider 299 kr.
Bazar
Hvis man har lest Profeten av Kahlil Gibran, eventuelt også Bibelen og gnostiske skrifter fra ulike religioner, vil dette forenklede og klisjépregede oppkoket skape en flau smak i munnen.
Men blant Coelhos enorme leserskare finnes helt sikkert millioner som vil nyte bokens visdomsord som friske funn.
Her er så mange urgamle visdoms-diamanter fra andre tekster at selv ikke et skittdårlig språk kan ødelegge all glans.
Med imponerende frekkhet prøver forfatteren å øke magien i sitt verk ved å knytte det til funnene av gnostiske skrifter ved Nag Hammadi. Han påstår i forordet at denne boken er et originalskrift fra om lag år 1099, nedtegnet etter at en vismann kalt Kopteren snakket til de kringsatte beboere i Jerusalem, natten før korsfarernes blodige invasjon.
Med forbehold om at oversetter Grete Skevik ikke har dummet seg ut, er det latterlig av Coelho å la en slik vismann bruke ord som «tenåring». Coelho avslører seg også ved å røpe at han ikke vet forskjellen på papyrus og pergament, til tross for at han hevder å ha sett originalene og eie kopier av ur-manuskriptene.
Rett skal være rett, den største logiske bristen er også bokens største styrke. Kopteren fra 1099 doserer om tema som knapt ville vært relevante for datidens Jerusalem-borgere, men som treffer det moderne mennesket midt i dets moderne verkebyller: Følelsen av kjedsomhet og dagenes meningsløshet inntreffer gjerne når man er for mett, for trygg, for bortskjemt.
Kjærlighetslivet er blitt til en idrettsgren, der skjønnhet og erotikk måles som prestasjoner. Både de unge og de eldre sliter med en følelse av at det ikke er bruk for dem, at de ikke er dugelige nok. Forfatteren peker også på viktigheten i å være alene, søke bort fra bombardementet av ytre stimuli vi utsetter oss for og oppsøker.
Boken kan derfor ikke bare avvises som mindfulness-trendy, superkommersielt gubbepiss. Mange lesere vil oppleve Coelhos produksjon som gylne dråper av påfyll i hjertebrønnen, og av disse lesernes opplevelse blir det skapt en helt egen form for kvalitet.
Da blir det kanskje meningsløst å rope mer om forskjellene på intertekstualitet og rent tyveri, på skjønnlitterære virkemidler og bevisst lureri.
MAY GRETHE LERUM