ALBUM: ROCK/ELEKTRONIKA
Atoms For Peace
«Amok»
(XL/Playground)
Radiohead-sjefen Thom Yorke, nå også i «supergruppe». Han låter nøyaktig som seg selv uansett.
Jeg leser i Rolling Stone at «Amok», det nye albumet fra Radiohead-vokalisten Thom Yorke, er det «varmeste, mest groovy» albumet han har laget.
Jaha.
Jeg leser i nettmagasinet 405 at det er det «mest tilgjengelige» siden Radioheads «In Rainbows» (2007).
Ja vel.
Jeg leser i The Skinny at «Amok» er «som soloppgangen etter stormen og floden som var [soloalbumet] «The Eraser»» (2006).
Sier du det.
Atoms For Peace er en postmoderne «supergruppe». Bestående av Yorke, han som tok over trommestolen i R.E.M. akkurat idet de mistet det (Joey Waronker), den brasilianske perkusjonisten Mauro Refosco, produsenten Nigel Godrich og den utmerkede bassisten i verdens verste band (Flea fra Red Hot Chili Peppers).
Musikken på «Amok» baserer seg på improvisasjoner de fem begikk i løpet av tre kvelder i et studio. Disse er så blitt tungt redigert og «tweaket» av Yorke og Godrich i ettertid.
Så tungt, faktisk, at «Amok», trass i sitt «organiske» opphav, likevel høres ut som loopet laptop-elektronika.
De «glitchy» og, for all del, «twitchy» rytmemønstrene er fortsatt av det slaget mange av oss «komponerer» på smarttelefonene våre når vi venter på bussen. Subsidiært noe Can gjorde for 40 år siden.
Alle som har sett sketsjen der Atle Antonsen, i glatte sko på blå is, forsøker å intervjue Lars Saabye Christensen, kan forestille seg hvordan det låter: Polyrytmiske «beats» som liksom snubler i sine steg, og tilsynelatende forsinkes, forrykkes.
Dette, venner, er grunnsteinen i det som er blitt kalt «eksperimentell musikk» de siste, åh, ti årene.
«Varmen» det snakkes om består av et par fine gitarfigurer som minner om afrikansk musikk, samt Fleas brunstige bassganger. Over dette: Yorkes patenterte eteriske jammer. Avmaktens semi-falsett.
Det er færre minneverdige ideer, enn si «melodier», her enn på både «The Eraser» og Radioheads «The King Of Limbs» (2011).
Så, verdiløst da? Eller?
Nei. Jeg setter pris på Yorkes vilje til å være vanskelig. Helt sant. Men jeg hører ikke noe «gjennombrudd» på «Amok». I alle fall ikke et «varmt og groovy» ett.
Jeg registrerer som nevnt at mange er uenig med meg.
Jeg registrerer også at Yorke har anlagt hestehale.
BESTE LÅT: «Default»
MORTEN STÅLE NILSEN