CENTRALTEATRET
«Trassalderen»
Av: Andreas Markusson
Regi og bearbeidelse: Lars Erik Holter
Scenografi: Leiko Fuseya
Med: Gard Øyen, Anders Hatlo, Eli Anne Linnestad, Janny Hoff Brekke, Sidsel Ryen, Sudhir Kumar Kohli, Per Tofte, Helle Haugen, Birgitte Victoria Svendsen, Simon Hano Odden Solhoff
En ny generasjon gamlinger skraper etter hvert på sykehjemmets dører; de som aldri helt vokser seg ut av 60-tallets opprørstrang. I Andreas Markussons nyskrevne komedie, er det korttidspasient Viggo, iherdig og entusiastisk spilt av Anders Hatlo, som freidig trigger sine noe mer satte medpasienter til handling utover det vanlige.
Bak innesluttede eller delvis demente sinn ulmer det brått en gnist av liv; en gnist som gjør selv rullatoren overflødig. De trauste trøttingene blir til trassige troll.
Den allmenne tilstand i norske sykehjem er iblant parodiske inntil det tragiske, så forfatteren har hatt nok å ta av. Noe av det han beskriver balanserer hårfint mellom det muntert gjenkjennelige og det mer platte klisjépregede.
Det er persongalleriets mangfold som først og fremst sjarmerer; det faktum at den delen av befolkningen som kalles «geriatrisk avdeling» ikke bare er gamle, de er folk, det vil si like uensartede som mennesker i alle aldre. De er tatt på kornet, den pakistanske taxisjåføren, den stillferdige homse som endelig kommer ut av skapet, den lett surrete jazzsangerinnen, den enda mer surrete damen med våte drømmer om Christer Falck, eller den mutte enken.
Misforståelser og feilsiteringer står i kø, og ved hjelp av det særdeles velopplagte ensemble - veteraner med sans for timing - blir de komiske poengene sterkt tilstedeværende.
Skråblikket på det komiske forhindrer ikke at den sårbare undertonen synliggjøres. Det er nydelige enkeltscener der drømmer og brutte forhåpninger varsomt antydes i denne munter-lune forestillingen.
BORGHILD MAALAND