Justin Bieber
The O2, Dublin
Publikum: 14 000 (fullt)
Akuelt album: «Believe Acoustic»
Midt i Michael Jacksons «Another Part Of Me» får alle panikk.
Et nedtellingsur, satt til ti minutter, dukker opp på skjermen bakerst på scenen. Min sidejente hopper syv centimeter opp av stolsetet. Salen eksploderer i et ekstatisk «hviiiin».
Jeg har sett tenåringshysteri før, men alltid hatt en følelse av at deltagerne har hatt en viss distanse til sitt eget hysteri. Det er ikke tilfelle her.
Det er 95 prosent jenter. Noen fedre og kjærester. Gjennomsnittsalderen er der den skal være i sammenhenger som dette: 14.
Seks minutter igjen, fem minutter igjen, fire. Bølger av skrik ruller gjennom lokalet. Så står han der, i et munkekostyme med hvit dress under, helt foran på scenetungen, og synger «All Around The World».
Sidejenta utstråler forvirret, fortvilt lykke.
Ikke briljant
Noen kaster noe på scenen. Bieber skjenner. Han avslutter «Take You», det skjer igjen. Mer skjenn. Så skjer det ikke noe mer.
Han er en brukbar danser, på ingen måte fenomenal. Vokalen hans drukner i bulderet av de første fire-fem sangene. Når den dukker opp igjen er den til tider ustø, uferdig, og han har det med å synge på maniert «Idol»-vis med en gang han har en ballade for hånden. Justin Bieber er god på mange ting, men ikke briljant til noe ennå. Bortsett fra å være søt, selvsagt.
Flasher brystkassen
«Eenie Meenie» og «Out Of Town Girl» er høydepunkter den første timen, henholdvis en slags klubb-banger «for kids» og melkehvit popfunk.
Det vises filmer på skjermen - gamle YouTube-klipp, scener fra prisutdelinger, barnebilder. Et «drama» der Bieber blir forfulgt av papparazzoer, uskadeliggjør dem og blunker lurt til kameraet.
Han kommer tilbake i sort og drar opp T-skjorta. Iiiiiik!
«Die In Your Arms» er sympatisk, gammelmodig Motown-pop, med ditto koreografi. «Do love me?» spør han, litt selvnytende, forut for det akustiske settet der han flyr over hodene våre på en hydraulisk platform. «Be Alright» oversynges, men er relativt pen. «Fall» - med Justin på akustisk gitar - er traurig amerikansk balladepop.
Fornøyde jenter
«Never Say Never» innleder triumfavdelingen. Bieber - som til tider kan virke trøtt og mekanisk - tenner i såpass grad at han nesten går på trynet i trappen bak på scenen. Så drar han det han kaller en «gammel» sang, «Nowhere But Up», a cappella, og ber publikum om hjelp:
Kan de skrike alt de makter når han sier «go»? Om de kan. 14.000 jenter stamper med føttene samtidig i en demonisk riverdance.
Gode «Beauty And A Beat» avsluttes med Justin som spiller en trommesolo. Han er litt janitsjarstiv, men slett ikke ueffen.
Han er tilbake i fløtepusmodus i «One Less Lonely Girl». «Believe», «Boyfriend» og «Baby» blir en effektiv hattrick helt til slutt.
Undertegnede må ta opp datamaskinen og begynne å skive. «Kan du skrive navnet mitt i avisen», trygler en jente noen rader bak meg. «Kamilya. K-a-m-i-l-y-a».
Å være nevnt i samme sak som Justin Bieber er åpenbart stas.
Det er ikke så galt å være i samme rom som han heller. Jeg kjedet meg ikke.
Om Bieber blir «den neste Michael Jackson», slik alle synes å håpe? Tror det ikke før jeg får se det. Han er ikke, som Jackson, gudebenådet i flere disipliner.
Men det er ikke så nøye. Akkurat nå er han en gøyal og flink popstjerne. 14 år gamle jenter tar aldri helt feil.
MORTEN STÅLE NILSEN