Å, som jeg skulle ønske at «A Good Day to Die Hard» var en eneste lang finger til folk som er skeptiske til oppfølgerfilmer i n-te.
Dessverre fungerer den femte filmen mer som en tommel opp for argumentene mot overmelking av konsepter.
Da «Die Hard» ble gjenopplivet i Len Wisemans regi for fem år siden, var det med en viss eleganse og en god dose humor. I denne fortellingen om John McClane er alt bokstavelig talt litt gråere. Ikke bare bildene fra Jonathan Sela («Law Abiding Citizen», «Mac Payne», «The Omen»), men også historien selv.
Denne gangen har politimannen fra New York rotet seg til Moskva for å finne sønnen Jack, som ser ut til å ha havnet i russisk fengsel. Angivelig for drap utført på oppdrag fra en politisk fange. Sånn ser det i hvert fall ut, fram til ting begynner å eksplodere.
Og selvfølgelig tar det ikke lang tid før John står midt skuddlinjen, samme hvor mange ganger han understreker at «Jeg er på ferie!».
Actionen funker for det meste, til tross for en drøss innklipte nærbilder av pedaler og girskifter under biljakt som tilfører lite sitring i girkassa.
Men så mye annet svikter. Riktignok er usannsynlige tilfeldigheter en del av konseptet «Die Hard», men det er en fordel at vi forstår hvorfor rollefigurene gjør det de gjør. Manuset til Skip Woods («Swordfish», «Wolverine», «The A-Team») har flere gapende hull.
Resultatet er den klart svakeste filmen så langt.
Ikke minst er skurkene svake. Både de tidligere «Die hard»- og 007-filmene har vist oss hvor viktig skikkelige «bad guys» er. Her har vi Yuliya Snigir som lettkledd-alibi og Radivoje Buvic som en steppende skurk. Ingen av dem får nok å gå på til å skape figurer vi i det hele tatt gidder å mislike.
Regissør John Moore («Behind Enemy Lines», «The Omen», «Max Payne») strekker seg heller ikke forbi middelmådighet med sitt bidrag i den seiglivede filmserien.
Willis i seg selv er kul nok. Men replikkene hans når ikke den McClane vi kjenner til leggen. Jai Courtney som sønnen er action-kompetent, og noe mer får han heller ikke vist innen manusets rammer. Deres far-sønn forhold kommer seg aldri forbi kleint.
Selvfølgelig er det actionscenene som skal være fokuset i en «Die Hard» film, og det er også de som redder filmen fra lavere terningkast, men vi er jo vant med så mye mer: Hjerte i smerten, MacGyver-aktige finurligheter, og masse av McClanes syrlige ironi.
I «A Good Day to Die Hard» smøres det rett og slett litt for tynt på. Lite nytt tilføres, mens det kjente vannes ut.
Litt som å servere lettmelk til fløtefans.
P.S. Du får høre McClane si «Yippee ki-yay» igjen. Det er nesten verdt billetten.
INGVILL DYBFEST DAHL