TV-premiere: Anne-Kat.
TV Norge, tirsdager 21. 30
Anne Kat Hærland smeller av gårde i et vanvittig tempo fra start når TV-publikummet for n'te gang får et talkshow å forholde seg til. Settingen hun er gitt er den klassiske: Bak pulten, med husband, gjester og publikum i salen. Nå må noen klekke ut noe nytt snart! Den innledende monologen er levert så frenetisk og oppjaget at poengene flyr forbi uten at man klarer å ta i mot. Man rekker i hvert fall ikke å le. Det lille som nådde frem falt ganske plumpt til jorden.
Det er tydelig at Anne Kat. ønsker å sjokkere brutalt.
Jeg tror likevel det norske publikummet er for godt oppdratt i politisk satire til at det å rope ut «rompis» på skjermen skaper sofa-fryd. Den anmassende monologen blir heldigvis avbrutt av kveldens første skikkelige latterbrøl når Anne Kats første «sidekick» Yousef bringer helt nye perspektiver på skjeggete islamister med Per Asplins klassiske skjeggelåt. Festlig, og det skaper en velfungerende kontrast til den aggressive åpningen. Hennes andre medhjelper, rutinerte Espen Beranek Holm er jeg mer usikker på rollen til. I første episode fremstår han kun som en rekvisitt for Anne Kats egne vitser.
Klassekampen-journalist Mimir Kristjansson tar kroppslig humor til et nytt nivå med sin «guide til feministisk date». Ganske poengtert crazyhumor som merkelig nok ble bedre etter hvert som det ble galere.
Etter pausen dukker en helt annen Anne Kat opp. Stemmeleie og tempo skrus ned mange hakk, programlederen slapper mer av og inkluderer både publikum og gjester i langt større grad.
TV Norge skal ha kred for å satse friskt på dagsaktuell satire, men åpningskvelden bærer litt preg av premierenerver, både foran og bak kameraet.
Klarer manusforfatterne å finpusse poengene og Anne Kat levere dem uten mitraljøsetempo kan dette bli habil tirsdagsunderholdning. Og jeg tror heller ikke hun taper på å gi medhjelperne større spillerom.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN