ALBUM: ROCK
Nick Cave & The Bad Seeds
«Push The Sky Away»
(Mute/Playground)
Nick Cave har åpenbart rast fra seg med sideprosjektet Grinderman. Borte er sinnamannen og de brutale monstergitarene, tilbake er en opprivende samling skumle vuggesanger, fylt med dybde og hviskende melankoli.
Siden sist har trommis Thomas Wydler rykket opp til å bli den australieren har samarbeidet lengst med, ettersom gitarist Mick Harvey sa takk for seg i 2009, mens bassist Barry Adamson, som ikke har spilt med bandet siden 1986, er tilbake (bare live - ikke på denne platen).
Ifølge 55-åringen selv er hans femtende album med Bad Seeds primært en samling av pussigheter fra Wikipedia, Google og internett generelt, en utforskning av det vi tar for gitt og opphausingen av meningsløse detaljer. Muligens.
Ifølge undertegnede er den - i motsetning til sin tunge, garasjerockbråkende forgjenger - myk, nesten søndagshvit i klangen.
I Cave-katalogen kan den plasseres mellom det nedtonede hulkende samlivsbruddet fra «The Boatman's Call» (1997) (åpningen «We No Who U R» kunne umerkelig glidd inn mellom «Lime Tree Arbour» og «People Ain't No Good») og den vel så grutriste, men mer håpefulle «No More Shall We Part» (2001).
Det medfører noen av Caves roligste og vakreste øyeblikkk, men også noen av hans mer nyanserte tekstgrep. Blant annet i form av intertekstuell metabruk i «Finishing Jubilee Street» ( hvor det virker som om Cave synger om prosessen bak låten «Jubilee Street»).
Og ikke minst «Higgs Boson Blues», et nær åtte minutters lavmælt magnum opus og fysikkmodernistisk motstykke til Grindermans «No Pussy Blues», hvor Cave ramler på stemningsfylla sammen med djevelen og Hannah Montana på de afrikanske savannenene.
Best summerer han alt opp selv, på den avsluttende tittellåten:
«And some people
Say it's just rock'n roll
Oh, but it gets you
Right down to your soul»
BESTE LÅT: «Higgs Boson Blues»
TOR MARTIN BØE
* Du kan lytte til albumet her.