I 1988, halvannet tiår etter at general Augusto Pinochet stjal makten, ble det omsider avholdt et slags «valg» i Chile. Dersom «ja»-siden vant ville generalen få åtte nye år på toppen. Om «nei»-siden gikk av med seieren, ville noen andre etter ett år få sjansen til å ta over roret. Det var i praksis en folkeavstemning for eller mot demokrati.
For at folket skulle få en sjanse til å utdanne seg i valgfrihet, fikk hver side 15 minutter til å fremme sin sak på TV hver kveld. Reklamefolk ble satt på saken. Larraíns film tar utgangspunkt i en av arkitektene på «nei»-siden, René Saavedra. René er tidligere eksilchilener, men ung nok til å vite at et moderne, amerikanisert formspråk, type Coca Cola-reklame, nok vil gjøre susen bedre enn gammelmodig propaganda og trøtte paneldebatter mellom grå menn i dress. Målet blir å lykkes i å fremstille demokrati som «et hyggelig produkt». Hvor langt kan de gå før sensuren griper inn? Og er ikke egentlig hele valget bare en hånlig farse?
Tidskoloritten er av typen «Halvbroren» kan misunne den. Larraín har skutt med en type 1980-tallskamera som får filmen til å se ut som en dagtidssåpeopera fra estetikkens tapte tiår: Beige, full av farger og lys som blør inn i hverandre.
«Stem nei» er nominert til Oscar for beste utenlandske film, og kommer til å tape for «Amour». Men det er en god, interessant film, med en sedvanlig severdig Bernal i hovedrollen, om enn en halvtimes tid for lang.
MORTEN STÅLE NILSEN