Hvordan står det egentlig til med figurene inni et videospill? Disneys siste originalskrevne animasjonsskudd på stammen gir deg svaret på det - og forener barn og foreldre (de som vokste opp på 70- og 80-tallet ihvertfall) med retromoro og tredimensjonal fargesprakende action.
«Rive-Rolf» er helten vår. Til daglig er han skurken i videospillet «Fikser'n Felix» - husker du «Donkey Kong» vet du hva slags type Rolf er. I 30 år har han havnet i skyggen av den snusfornuftige helten Felix, en Fetter Anton-aktig type som utrettelig retter opp skadene Rolf steller i stand. Rolf vil ikke være skurk lenger og vi ser ham i møter hos «anonyme slemminger», hysterisk morsomme scener hvor han sammen med typer som Bowser fra Super Mario Brothers legger ut om depresjonene.
De når et bunn-nivå da han utelates fra 30 års-festen for spillet han er en del av: Rolf vil som Felix gjøre seg fortjent til en heltemedalje. Dermed trer Rolf ut av sitt eget videospill. Han legger ut på medaljejakt hos naboen i spillhallen, skytespillet «Hero's Duty», med potensielt livsfarlige konsekvenser for alle spill i hele hallen. Åpningsscenene i «Rive-Rolf» bobler over av herlig 80-talls nostalgi som nesten får fram frysningene og sender en tilbake til 80-tallets spillehaller, komplett med deilig naiv synthpop på lydsiden. Spillet «Fix-it-Felix» er konstruert for denne filmen, men er gjennomført til minste detalj. Det er tydelig at Disney har engasjert reelle gamer-entusiaster for å skape dette universet.
Man kunne kanskje ønske seg at retro-elementene i enda større grad var integrert i historien. Men hvem er jeg til å kreve slikt, «Rive-Rolf» er først og fremst en barnefilm. Vi får se hva som skjer etter stengetid i spillhallen, sekvenser så fulle av overskudd og spill-referanser at man gliser bredt i stolen. Den snertne tonen forlater man imidlertid i det Rolf legger ut på jakt, og filmen legger av gårde i langt mer kjent farvann: Heseblesende herjing hit og dit hvor de elskelige karakterene forsvinner litt i ståket. Når det er sagt, her er skapt nok av spennende spillverdener til å drømme seg bort i for dem uten retromani - som filmen altså er laget for..
Ps: anmeldelsen er basert på den norske utgaven. Undertegnede skulle gjerne hørt John C. Reilly og Sarah Silverman i originalversjonen også..
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN