Sakprosa
296 s.
349,-
Commentum forlag
Jan Magne Arntsen argumenterer langs to akser. På den ene siden får vi høre hvordan Lunde ofte skal ha vært til bry for okkupasjonsmakten, fordi han ble regnet som mer orientert mot det norrøne og nasjonale enn det germanske. Han ble også oppfattet som litt for ettergivende overfor jødene.
På den andre siden går Arntsen igjennom forløpet rundt den angivelige drukningsulykken, for å sannsynliggjøre at det var litt for mange tilfeldigheter i spill.
Det er liten tvil om at forfatteren har en interessant sak mellom hendene, og det kan godt hende at hypotesen er korrekt. Men i denne fremstillingen virker det som om konklusjonen er gitt på forhånd, noe som blant annet gjenspeiles i en dramatisert og tidvis ukritisk omgang med «fakta».
Andre deler av boken er mer interessante. De innledende kapitlene om Lundes vekst og fall, inkludert hans politiske karriere i den sterke NS-byen Stavanger, kalt «Norges München», er vel verdt å lese. Selv om de riktignok preges av så mange gjentakelser at man må spørre seg om noen har lest igjennom manus før trykking.
Medforfatter Thor Geir Harestad har skrevet bokens siste del, en lærerik introduksjon til NS-politikkens ideologi og retorikk. Johan Lunde, sønnesønn av Gulbrand Lunde, har supplert med et fint etterord.
STEN INGE JØRGENSEN
Visste du at:
Gulbrand Lunde tok doktorgrad i kjemi i Tyskland som 25-åring og ble direktør ved Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger. Her bygde han sin politiske karriere, og i 1935 bodde hver tiende norske NS-velger i byen.