«My Fair Lady»
Tekst og musikk: Alan Jay Lerner og Frederick Loewe
Regi: Svein Sturla Hungnes
Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen
Med: Nina Hammarklev, Kåre Conradi, Lise Fjeldstad, Mari Maurstad, Dennis Storhøi, Finn Schau, Sindre Postholm, Inger Teien.
For ti år siden skapte Svein Sturla Hungnes en moderne variant av rennesteinsjenta som ble vakker lady med bein i nesen. Det var på Oslo Nye. Årets versjon har mye av det samme i seg; de skarpe kantene, den mørkere klangen, de velkoreograferte opptrinn signert Marianne Skovli Aamodt. Kåre Conradi og Dennis Storhøi er også med på lasset, og de er ikke blitt dårligere med årene.
Men Folketeatret er en svær sal. Sett fra balkongs plass legger det seg et filter mellom scene og sal, som gjør distansen større enn den burde være. Det svekker periodevis intimiteten i forestillingen når skuespillernes mimikk og energi ikke når helt fram.
BILDESPESIAL: Kjendiser på premiere
Hungnes' grep om selve storyen; et skarpere blikk på George Bernard Shaws opprinnelige tekst i «Pygmalion». Det dreier seg i bunn og grunn om en klassereise og en bevissthet om hvordan språk, uttale, klær og opptreden både former og påvirker omgivelsene. I tillegg er det feministiske poeng godt synlig i denne oppsetningen. Det er Eliza vi heier på i sluttfasen, jenta som i sin vandring ut av grøftekanten evner å beholde sin identitet og stolthet. Hun forsvares med fin innlevelse av Nina Hammarklev som både i tale og sang godt behersker gradene av innsikt og endring i skikkelsen.
Conradi utstråler en selvsikker og egenrådig professor med et vokabular hva kvinnesyn angår som treffer som piskesnert. Hans kompanjong, Pickering, er tilsvarende munter og underholdende i Finn Schaus skikkelse. Mari Maurstad gjør en festlig karikatur av en husholderske, og Lise Fjeldstad utstråler matriarkalsk ro i den vesle rollen som Higgins mor. Dennis Storhøi gjør en praktfigur av den fordrukne, gatesmarte faren til Eliza.
Koreografien er lekkert integrert og fungerer flott i det store scenerommet, selv om enkelte opptrinn blir i lengste laget.
Forestillingen har en røff sjarm, slik Hungnes hadde med sin forrige Lady-runde.
Musikalen er full av ørekilende melodier, men jeg savner en musikalsk nærhet til scenen. Det kan skyldes mangel på live-orkester.
BORGHILD MAALAND