Tim Burton skuffer ikke når han syr sammen nye ideer og gamle klassikere. «Frankenweenie», som han først skapte som en live-action kortfilm i 1984, blir her gjenopplivet som en sort-hvit stop-motion-animasjonsfilm - i 3D.
Og eksperimentet er i stor grad vellykket. Stop-motion-teknikken skaper nydelige bilder av Burtons skranglete skrekk-verden.
Unge Victor Frankenstein har bare én venn, nemlig hunden Sparky, så når en ulykke inntreffer, er å bringe kjæledyret tilbake fra de døde det eneste Victor vil. Da kommer den eksentriske naturfagslærerens undervisning godt med. Men Victors hemmelige prosjekt kompliseres av at klassekameratene kniver om å vinne skolens vitenskapskonkurranse, og at han er konkurrenten de følger med på.
«Frankenweenie» settes kun opp i tekstet originalutgave, og retter seg naturlig nok mot eldre barn og voksne Burton-etusiaster. Filmen er proppfull av referanser til klassiske og nyere skrekk-verk, og det er underholdning i seg selv å forsøke å få med seg alle.
Den største sjarmøren er Sparky selv - død eller levende.
3D-teknikken tilfører dybde i dukkelandskapet, uten at du merker deg nevneverdig ved det - noe som er en god ting. Og komponist Danny Elfman klarer igjen å balansere uhygge og underholdning og kompletterer Burtons varme blikk på kald skrekk.
Mens filmen ikke er regissørens mest originale, viser den ham tilbake i «Corpse Bride»-form, etter fjorårets «Dark Shadows»-nedtur. At «Frankenweenie» fremstår som lappet sammen av litt løse og velbrukte historiedeler, er jo også passende teamet tatt i betraktning.
De yngste bør definitivt holdes hjemme når Burton vekker sine morbide monstre til live - selv om det gjøres med hjerte. For resten er filmen en gotisk godteskuff.
INGVILL DYBFEST DAHL