TURNÉSTART: Kaizers Orchestra med KORK
STED: Den Norske Opera, Oslo
PUBLIKUM: Ca 1500
DETTE SPILTE DE:
Aldri vodka, Violeta
Svarte katter & flosshatter
Drøm videre, Violeta
Det polaroide liv
Siste dans
Tvilling
Tusen dråper regn
Markedet bestemmer
Hjerteknuser
I ett med verden
Sju bøtter tårer er nok, Beatrice
Satan i halsen
Perfekt i en drøm
Forloveren
Begravelsespolka
Sekskløver
I går kveld startet de turnéen som kan bli deres endelige svanesang.
De har klart kunststykket å selge ut seks show i Operaen og gir publikum full valuta for pengene i front av Kringkastingsorkesteret (KORK) og Oslo filharmoniske kor. Og hvorfor spare på applausen når kaizerne selv ikke nekter seg noe fra scenen?
Modige er de også. Låtene er kompromissløst hentet kun fra «Violeta Violeta»-trilogien, blant annet treeren i sin helhet, spredd utover i showet. Kaizers Orchestra har vært nådeløs mot resten av sine katalogperler - her er det «Violeta Violeta» som står i fokus og bare den.
Det betyr; en konsert som forventet er den diametrale motsetningen til «less is more»-prinsippet. Det er til tider sjukt pompøst og sanseoverveldende. Og deilig. Det er knapt til å fatte at dette er samme band som jeg så hamre i stykker oljefat på klubben Blå i Oslo for ti år siden.
En sigøynermusikal, kaller de det. Det understrekes av at både kor og KORK er sminket og kledd i sigøynergevanter. Gutta selv har tatt findressen på ...
Dessverre drukner KORK såpass mye bak Kaizers Orchestra den første timen at det av og til virker nesten forstyrrende at de sitter der. For Kaizers-lyden er skrudd så høyt at den sprenger noen kretser ett eller annet sted mellom miksebord og scene under «Forloveren», som strategisk uheldig er siste låt før ekstranumrene. Men Kaizers er proffe nok til å fullføre låten, selv om det eneste som høres i salen er Rune Solheims trommer.
Gutta er nok også litt anspente, verken Geir Zahl eller Terje Vinterstø Røthing byr på mye mimikk bak gitarene - kanskje er de preget av at de ikke kan gjemme seg bak vante oljefat - og sirkusdirektør Janove Ottesen blir ofte hektisk, han også.
Derimot er han uforlignelig som frontfigur når sjarmen skrus på og publikumstekket sitter maksimalt. Tangentmann Helge Risa er derimot den samme gravalvorlige begravelsesagenten som alltid.
«Violeta Violeta»-trilogien inneholder mange sanger som spiller på det teatralske som Kaizers helt åpenbart har vært inspirert av fra sin mentor Tom Waits' senere arbeid for scene.
Når de teatralske passasjene kommer, er det godt å ha KORK i ryggen, for en konsert utelukkende med materiale fra trilogien kunne nok ikke Kaizers Orchestra gjennomført alene.
På en annen side er det enkelte sanger som får en vanvittig kraft når de to orkestrene slår seg sammen. «Svarte katter & flosshatter» er det wagner'ske dimensjoner over, og «Begravelsespolka» - kveldens høydepunkt - er så voldsom at det høres ut som en kosakkhær i berserkergang i et omreisende sirkus.
Samtidig er det mer anonyme albumlåter som får nytt liv med kor og strykere. Det beste eksemplet er «Perfekt i en drøm», der Janove synger seg hes i intensitet, og «Tvilling» som heves av en yndig ballettdanser i hvitt som tripper inn på scenen og gestalter Violeta.
Forestillingen har blitt en fryd for øret og en verdig oppsummering av ti år med et band med åtte plater bak seg - hver og én av dem har toppet VG-lista. Det er rock og sirkusmusikk, klezmer og sigøynertakter, valser og polka, vodka og Violeta, overmot og ambisjoner, selvtillit og tro på egne mål. Kaizers i et nøtteskall.
Og nå bør Spellemann-komitéen innkalle til hastemøte for å avgjøre hvem som skal få det gjeveste troféet i mars ...
STEIN ØSTBØ