LÅT: POP
Justin Timberlake feat. Jay-Z
«Suit & Tie»
(Sony)
Man skal vokte seg for folk i dress og slips, heter det seg. En sliten klisjé, kanskje, men ikke uten gyldighet i popbransjen.
På et tidspunkt, jeg vil anslå sånn ca. da han begynte å spytte på overivrige fans, gikk Justin Timberlake fra popstjernejobben sin, og siktet mot å bli det mange amerikanske artister helst vil være: mogul, respektert businessmann som trekker i tråder og viser sin gode teft.
Hans største investering har i så måte vært oppkjøpet av den gamle søppelhaugen MySpace, hvis nye utgave han nå prøver å blåse liv i ved hjelp av hans første nye sololåt på syv år.
Man tar seg i å lure på om dette er musikk han brenner for å lage og dele, eller om det bare er noe som passer i en markedsstrategi.
Musikalsk er det en lite offensiv singel, målt mot de han lanserte sine første to album med («Like I Love You» i 2002, «SexyBack» i 2006).
Men dårlig er den ikke. En søtladen, falsettdrevet discolåt, syttitallsretro og Michael Jackson-hyllende som han ofte var på debutalbumet. Det er nedstrippet og funky; detaljer som bølgende synth, blåserstøt og koringer holdes nede og sørger for at melodi og rytme får jobbe uforstyrret.
Det er klasse over Timbalands produksjon, og Timberlake overbeviser som performer. Jeg finner det vanskelig å bli emosjonelt grepet av mannen, men hans tekniske begavelse er udiskutabel.
Når alt stopper opp, tempoet tas ned og Jay-Z kommer inn med sitt meningsløse gjestevers, rykkes man imidlertid kjapt ut av discodrømmen.
Da føles det som å høre på et idémyldringsmøte musikkmoguler imellom.
THOMAS TALSETH
* Følg VGs anmelder på Twitter