Julie Delpy er en filmsmarting; en kreativ sjel som håndterer lekenhet, skarpe observasjoner og verbale skyts med stødig hånd. I denne oppfølger til «2 dager i Paris», tar iveren og ikke minst praten noe overhånd.
Med sin evne til å beskrive parforhold viser at hun har tatt opp arven etter Woody Allen. Hun fanger inn, og dissekerer, lett kaotiske samlivssituasjoner slik de ofte ter seg i urbane omgivelser. Den franske regissør, manusforfatter og skuespiller har dessuten sans for å forfølge tidligere suksesser. Vi har sett det i «Før soloppgang» (1995), og «Før solnedang» (2005), som snart følges opp av «Før..), alle med Ethan Hawke som medspiller og Richard Linklater som regissør.
I debuterte hun selv som regissør med «2 dager i Paris», treffende parodi om to hyperverbale personer i en aldri så liten kulturkræsj mellom det franske og det amerikanske. Temaet er det samme, men mannen er ny og handlingen er lagt til New Yorks Manhattan. Chris Rock er Delpys samboer som brått må utså besøk fra hennes pratsomme og pågående franske familie.
Både som manusforfatter og regissør evner Delpy å se detaljer, de små lagene av usikkerhet, sjalusi, flørting (mellom menneske som helst ikke skulle flørtet) og hvilke stressfaktorer fenomenet dine-og-mine barn kan ny på. I skeive og småfrekke glimt bykser filmen i mange retninger, og enkelte av dem er en kostelig opplevelse. Samtidig er en del av de kaotiske tilstandene Delpy beretter om presentert med en iver som virker mer som insisterende mas enn som god parodi.
BORGHILD MAALAND