Tsunamien i romjulen 2004 tok livet av hundretusener, og fikk konsekvenser for millioner verden over. Nå kommer den første dramatiseringen av hendelsene, en katastrofefilm fra virkeligheten som gjør fysisk vondt å se.
«The Impossible» er så ekstremt vellaget at man spør seg hvordan i huleste man har fått det til. Sikkert er det at filmen fremkaller høy puls, vondt i magen og en kinoopplevelse helt ytterst på setekanten - selv om vi er smertelig klar over hva som kommer til å skje. Hyperrealistisk, jeg kan ikke huske å ha sett brutale naturkrefter blitt skildret så realistisk og fryktinngytende noen gang. I åpningsbildet understrekes det at dette er Den Sanne Historien. Det er godt mulig at man har skrudd til dramatikken noen hakk, «The Impossible» oppleves likevel ikke følelsesmessig manipulerende.
Historien er egentlig en spansk middelklassefamilie, bosatt i Japan, på drømmejuleferie i nydelige Khao Lak i Thailand. De er gjort britiske her, med hjerteskjærende gode rolleprestasjoner fra McGregor og Watts. Familieidyllen er skildret naturlig, gjenkjennelig, antakelig slik den fortonte seg før helvete kom. Familier ble, som vi nå vet, skilt fra hverandre. Så også i dette tilfellet. Filmen, etter den grufullt gode skildringen av tsunamien drar oss inn i desperasjonen, panikken og kampen for overlevelse med voldsom kraft. «The Impossible» er en sterk åpning på kinoåret.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN