Godfølelsen fra tidlig 90-tall, sparket i gang av Tarantino, snek seg på under den første halvtimen av «Seven Psychopaths»: Overdådig festlig harrydialog, gangsterfilm-referanser «en masse» og Christopher Walken som glitrende parodierer seg selv!
Det er ingen tvil om at de som står bak «Seven Psychopaths» er ordentlig glade i film, og man føler seg i særs trygge hender i kinosalen.
Et morsomt premiss er det også: En manusforfatter strever med å finne syv originale filmpsykopater, men vikler seg bort i et par selv. Meta-materiale dette her altså, med et par karakterer som «lever Hollywood» på en så altoppslukende måte at det grenser til realitetsbristende.
Det åpner også for mer seriøse refleksjoner rundt filmvold og i hvorvidt den har konsekvenser eller ei - samtidig som vi skal underholdes av nettopp dét. Joda, jeg nevnte meta.
Tarantino-smilet stivner dessverre bittelitt etterhvert: Selvrefereringen blir anmassende og det som føltes ledig og naturlig i starten går seg fast og blir litt «se, så flinke vi er». Da en av dem lirer av seg «Er det fransk film vi lager nå?» er liksom metningspunktet nådd.
Men det skal de ha: Filmen har trukket til seg gode skuespillere som fluepapir, en birolle-bonanza av stort format. Dessuten:; Enhver film hvor Tom Waits dukker opp i veikanten med en kanin på armen - og som har Half Man Half Biscuit på lydsporet har helt klart noe for seg uansett svakhetene..
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN