Åtte år siden forrige soloalbum. I mellomtiden har det festet seg et inntrykk av at Mark Langean er «lite» annet enn nikotinrøstet barytonsamarbeidspartner for andre artister (Queens Of The Stone Age, Isobel Campbell) eller en Nick Cave med større bluestroverdighet.
«Funeral Blues» vil gjøre det atskillig vanskeligere å skue denne skabbete hunden på hårene.
Om lag halve platen ligger i leiet Depeche Mode befant seg i da den deppete synthpopen deres krysset klinge med rock et sted mellom «Personal Jesus» (1990) og «I Feel You» (1993). Ikke «industrielt» så mye som mørkt overveldende.
Hva mer oppsiktsvekkende er: Goldfrapp ville ha betalt gode penger for «Ode To Sad Disco» og «Harborview Hospital».
Lanegan er en bluesmann. Tekstene er så stinne av metaforer for ulykke og død at de kunne vært forfattet av mannen med ljåen.
Stemmen væsker gjørme og tjære. Lanegan har en skrekkelig tilstedeværelse, det er som å bli hvisket i øret av en zombie.
«Blues Funeral»s kunststykke er at den forener dette «svarte» med former vi tenker på som det hviteste av det hvite: Europeisk folkemusikk og kunstpop.
«Leviathan», for eksempel, med sitt komplekse korarrangement, og «Deep Black Vanishing Train». Sistnevnte er halvt Midgard og halvt Mississippi, og helt trolsk.
Lanegan er, i enhver forstand, denne vinterens store «dark horse».
BESTE LÅT: «The Gravedigger's Song»
MORTEN STÅLE NILSEN