Det handler om en gutt som blir påkjørt og hardt skadet av en nabo i et villastrøk. En ulykke. Men med en spesiell årsak, som ikke sagt til politiet.
Når er barn blir skadet, utløses alltid et «hvorfor». Både hos de som forårsaker ulykken og i den rammede familien. Midt i sorgen, er det også sterke følelser av skyld, årsak og meningen.
Det er dette resten av filmen handler om. Og dette emosjonelle trykket er beskrevet både saklig og troverdig.
Filmen er laget med noe av Norges mest rutinerte skuespillere av den yngre generasjon. De gjør det godt, med nationaltheaterkollegene Harr og Såheim som tyngdepunkter. De håndterer det meste, inkludert små tendenser til overtydelighet i manus og musikk.
Så langt, så godt. Min tvil om filmen er følgende: Dette er problemstillinger vi har sett før, delvis endog med Såheim, i «Sammen» (2009). Filmen virker derfor ikke påtrengende nødvendig overhode.
Filmens bakmenn bør ha følgende tvil: Med slik tittel, tema og resultat blir det uhyre vanskelig å nå en stort publikum.
Beklageligvis.
JON SELÅS