Film: Fullblods tåreperse

Det er noe deilig gammeldags over «War Horse». En fortelling som er fullstappet med patos uten å skamme seg et sekund over det.

Faktisk drøyer det ikke mer enn sekunder før et helt strykerorkester forteller deg at her skjer det noe helt ekstraordinært på de grønne, britiske heier.
Og så ser vi et føll bli født.

Filmen følger hesten Joey fra oppveksten i Devon der han blir temmet og trent av unggutten Albert, og gjennom tjenesten i 1. verdenskrig etter at han blir solgt til kavaleriet.
Albert er ikke gammel nok til å verve seg, men sverger at han skal finne igjen Joey på et eller annet vis.

Både under møtet med Albert og familien hans, og ikke minst langs skyttergravene i Europa, traver Joey borti flere menneskeskjebner og får stor betydning for dem han møter.
Det blir en vidstrakt fortelling om klasse, lojalitet, og om vennskapsbånd på tvers av fronter og avstand.

Hestenes karakterer formidles på en troverdig måte med gester, utsnitt og klipp. Og scenene med prustende og dampende hestekropper jagende over slagmarkene er praktfulle i sin grusomhet. Dette er utsøkt hestefilm. Men «War Horse» favner så mye mer.

Filmens skamløse storslagenhet fungerer veldig godt i lange perioder, men dens langdryghet tynger den ned.
Historien har mange underhistorier som nærmest oppleves som filmer i seg selv. Publikum hadde forstått hvor spesiell hesten er selv uten et par av de ørten virkemidlene som brukes for å understreke nettopp det.

«War Horse» viser unektelig mye hjerte, og trykker på akkurat de rette knappene for å treffe nettopp ditt. Bare litt for mange av dem.

For skarpskytteren Spielberg treffer selvfølgelig. Men han har pakket inn filmen så silkemykt at den ikke trenger helt inn.
Når avslutningen, uten å røpe hva som skjer, utspiller seg i skarp profil mot en rødoransje solnedgang, er det umulig ikke å få assosiasjoner til «Tatt av vinden» og klassisk Hollywoodfortelling.

«War Horse» er noe av det mest imponerende som er laget med hest på film. Men den er også akkurat litt for velkalkulert til å være ektefølt.

INGVILL DYBFEST DAHL