Skaperne av «Jernkvinnen» kan prise seg lykkelige for å ha fått Meryl Streep i hovedrollen som Storbritannias mest markante kvinneskikkelse i moderne tid.
For Streep er dessverre det eneste severdige i denne filmen. Hun er til gjengjeld helt ekstremt god.
Thatcher, derimot, er redusert til en dement, hallusinerende gammel dame som vi opplever i det som fremstår som helt tilfeldige tilbakeblikk.
Med montasjer av nyhetsopptak klippet med fiksjonen, får vi små innblikk i Thatchers private og politiske liv.
Utgangspunktet av sårbarhet og alderdom gir en fin kontrast og setter en empatisk ramme til jernkvinnens stormende besluttsomhet. Men blir raskt så altoverskyggende at filmskaperne reduserer Thatcher til en gammel skrulle det er traumatisk å være innesperret med i kinosalen.
I stedet for å få vite hvordan kjøpmannsdatteren Margaret ble det ekstraordinære mennesket hun beviselig er, får vi en bombe her, en krig der, IRA- som nevnes i bakgrunnen, et par-tre demonstrasjoner og Margaret som i farten ned en trapp bestemmer at det er uaktuelt å innføre Euroen.
Kvinnen vi ser uttale at det viktige er hva du utretter, ikke hva du føler, blir gående rundt og føle hele filmen. Når ikke hun vrir seg i mareritt om Falklandskrigen og hotellbomber.
Å få en film om en så betydningsfull kvinne til å mene så lite, er en bragd i seg selv.
Uansett hva man måtte mene om Thatcher, ønsker man henne en ryddigere og fyldigere fremstilling en det Phyllida Lloyd tilbyr her.
Meryl Streep tilfører liv og overbevisning, men selv ikke en rolletolkning så til fingerspissene finurlig som det hun leverer, klarer å redde helheten. Hun er som en stoisk dronning i et korthus i fritt fall.
Tidvis er det driv i fremstillingene av den oppadstormende, ambisiøse Margaret, men de blir også ofte overtydelige karikatur-glimt.
Portrettet av en av historiens mest betydningsfulle kvinner er blitt like flakkende som den demente Margaret Tatchers våkne drømmer.
INGVILL DYBFEST DAHL