«Play» er så lumskt utfordrende, at den bør ses sammen med noen. Gjerne flere ganger. I løpet av en lang, hustrig novemberdag i Göteborg raner fem fargede ungdommer tre middelklassegutter for dyre mobiltelefoner og merkeklær. De gjør det på uhyggelig utspekulert vis - uten vold, men gjennom manipulasjon, skuespill og spill på fordommer.
Vi i salen får observere via det hele fra en viss avstand - gjennom et vindu på cafeen, fra et sete i bussen. Svært kjente settinger, og det er som om du selv sitter der, uten å kunne gripe inn. Men hadde du gjort noe om du var der? Det spørsmålet plager meg fortsatt, over en uke etter jeg så filmen.
Regissør Østlund er en sylskarp observatør av mellommenneskelig handling, og angriper publikum med ubehagelige spørsmål - spørsmål om makt, klasse, etnisitet - og foreldreansvar.
Det mesterlige består i måten han engasjerer på - med begrensede kameravinkler som ikke tar stilling, og med fraværet av bakgrunnsinfo om karakterene som kunne manipulert følelsesregisteret. Østlund iakttar og beskriver, og analyserer ikke. Han har fått kritikk for å ikke ta stilling overhodet. Jeg er ikke enig; grepet er uhyre effektivt.
Det eneste du får vite er det du ser - og det er så realistisk spilt av de unge amatørene, at jeg flere ganger måtte minne meg selv på at dette ikke var en dokumentarfilm. Det gjorde vondt også, og jeg innrømmer det med en gang: «Play» utfordret både multikulturalist SV-eren og hverdagsrasisten som ulmer i meg så heftig at jeg til sluttscenen ikke maktet annet enn å reagere med hysterisk, forvirret latter. Se «Play», et ubehagelig mesterverk!
Ungdomsskolelærere: Bestill billetter til hele klassen - med påfølgende debatt!
For «Play» er et ubehagelig mesterverk.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN