Hva er en «artist»? Ett er sikkert: Er du artist, bruker du ikke de tre påfølgende årene etter at du fikk platekontrakt på å «finne mitt musikalske uttrykk».
Og når Lene Alexandra omsider er klar med en fattigslig femspors utgivelse, er det fordi hun har enda et TV-show å promotere. Spesielt kjedelig at slikt skjer i en tid hvor flere synes villige til å friskmelde (og endog sympatisere med) platebransjen.
Ikke at Lene Alexandra gjør de verste versjonene av «My Funny
Valentine», «All That Jazz», «Diamonds Are A Girl's Best Friend» og «Summertime» jeg noensinne har hørt.
Problemet er at hun gjør dem i det hele tatt - uten å tilføre annet enn en stemme som er helt grei, men som også mangler teknikken, virtuositeten og originaliteten som må til for å forsvare en ny runde med disse for lengst ferdigtolkede sangene. «My Boobs Are OK» var i hvert fall morsom og - selv om den handlet om noe falskt - på sitt eget vis, ekte.
Dette er helt uten mål og mening, og knapt av interesse for andre enn familie og venner av avsender.
BESTE LÅT: «Try To Catch Me»