(Columbia/Sony)
Eldre - 77 år - og visere. Men dét, vet Leonard Cohen, betyr ingenting.
Når Leonard Cohen gir ut plate, er det fristende å bare sitere noen av de mest penetrerende strofene hans. Det er lenge siden poeten sluttet å skrive poesi. Nå om dagen befatter han seg med kupletter som er nesten tabloide i formen.
Vi må unne oss «punchlinen» i et par av dem: «Crazy has places to hide in/That are deeper than any goodbye» fra «Crazy To Love You», som i sin nakne drakt kunne gått rett inn på debutalbumet hans, fra 1968.
«I thought the past would last me/But the darkness got that too» («Darkness»).
Og når han blir moralistisk, i påvente av at «angerens lover» skal gjeninnføres: «Tell me again when the filth of the butcher is washed in the blood of the lamb/Tell me again when the rest of the culture has passed through the eyes of the cam», fra begravelsesmarsjen «Amen», Cohens hardeste siden «The Future» (1992).
Den er ikke helt utypisk for et album der Cohen sjeldnere enn vanlig tyr til sort humor, og med stort alvor - og null selvmedlidenhet - holder vareopptelling over livsgjerningen sin.
Det blir få klapp til egne skuldre, og han venter ingen påskjønnelser fra Gud. Annet enn å kunne ta av seg kostymet og legge arbeidet med «bruksanvisningen for å leve med tap» til side.
«Old Ideas» er mindre melodisk enn «Ten New Songs» (2001), men atskillig mer kjøttfullt enn skissepregede «Dear Heather» (2004).
«Come Healing» og «Show Me The Place» higer etter det hymneaktige. Men stort sett er dette sløy, sofistikert, ytterst gjenkjennelig cabaretblues for rødvin og ettertenksomhet - minst tre større tilskudd til katalogen hans inkludert.
BESTE SANG: «Going Home»
MORTEN STÅLE NILSEN