Filmen slår det fast at dette er en «sann» historie. Vel: Den er basert på minnene til en 23 år gammel regiassistent, fra innspillingen av «Prinsen og korpiken» i England i 1956. Laurence Olivier, giganten, var regissør og hovedrolleinnehaver. Og en 30 år gammel Monroe, nygift med forfatteren Arthur Miller, var innkalt som trekkplaster. (Og: Ikke usannsynlig: En potensielt ny erobring for Olivier.)
Det gikk ikke helt som noen hadde tenkt. Monroe var ustabil, mildt sagt. Miller følte henne allerede som en klamp om skrivingen. Og den overarrogante Olivier var ute av stand til hverken å forstå, samhandle med - eller, for den sak skyld - imponere damen.
Det ble regiassistenten som traff hjertet hennes. Usannsynlig nok. Men tilbedende, uskyldig, ærlig og redelig var han kanskje akkurat det hun trengte - en ukes tid.
Arten av deres «forhold» vet vi ikke - selv etter denne filmen. Men han var merket for livet. Hun på vei ut i det berømmelsens, tilbedelsens, rushelvetets liv, som drepte henne seks år senere.
Filmen er god, den. Michelle Williams mangler Monroes - kremt! - fyldighet. Men hun tolker direkte sannsynlig deler av følelsesregisteret fenomenet Monroe må ha levd med. Alt avhenger av Williams formidable innsats. Et stjernegalleri av biroller forbli i skyggen. Som de skal være.
Alle utmerkede kvaliteter til tross: Filmen bærer for mye preg av den unge mannens «drømmesituasjon». Han kan vel knapt klandres! Men om det kaster noe avgjørende lys på «gåten» Marilyn Monroe, må benektes. Så i sin konsekvens blir «My Week With Marilyn» enda en myte om Monroe - dog underholden og velspilt.
Og stol på at Michelle Williams får sin Oscar-nominasjon!
JON SELÅS