Filmatiseringen av Marianne Fredrikssons bestselgende roman vil mer enn den makter. Men den makter mye.
Vi møter unge Simon like før utbruddet av 2. verdenskrig. Han bor med sine foreldre i trange kår utenfor Göteborg, og prøver å få dem til å akseptere at han vil gå på byens høyskole. Han elsker bøker og musikk, noe hans praktisk anlagte far har lite til overs for.
Helt i starten kan man få inntrykk at filmen sikter et sted mellom «Tyren Ferdinand» og «Tree of Life». Simon føler seg annerledes, og han søker tilflukt i et gigantisk eiketre, hvor han drømmer seg bort og hører verden hviske. Faren lurer på hvorfor han ikke vil slåss eller hogge ved som de andre guttene, mens Simon bare vil sitte i fred under eiken og se på skyene. I sin mikroverden i treverket ser gutten alt i makroperspektiv.
Og når han begynner på skolen og får den velstående vennen Isak, som mobbes for å være jøde, får han også øynene opp for en helt ny verden.
Det er i sine kunstneriske ambisjoner at filmen snubler litt. Tilbakeblikkene er mange, og oppleves som overflødige når det er under to minutter siden vi så scenen som «huskes».
Simons ambivalente tanker hintes ikke til subtilt, de understrekes med dobbeleksponerte bilder som et audiovisuelt kaleidoskop hver gang han drømmer seg bort. regissør Lisa Ohlin benytter seg litt vel mye av cinematisk teskje for å få oss til å fatte de forskjellige kreftene som rir Simon. Du ser det nemlig i første scene.
Når det er sagt, må det også sies at filmen byr på vakker musikk, vakkert foto og vakkert skuespill, som lagt på vei veier opp for svakhetene.
Bill Skarsgård, Sveriges nye Shooting Star, bærer rollen som Simon i siste halvdel av filmen. Det gjør han med øyne man kunne fisket dypvannsfisk i. Helen Sjöholm som hans konfliktfylte mor er stødig i sin vakling. Og de to unge guttene som spiller Simon og Isak i første del, Jonatan S. Wächter og Karl Martin Eriksson, demonstrerer nyanserte formidlingstalenter.
Enkelte tråder i filmen ser du ikke hvor begynner, andre ikke hvor slutter. Men i det store og hele er «Simon og eiketrærne» en estetisk og engasjerende oppvekstsaga.
INGVILL DYBFEST DAHL