Filmlandet Iran viser nok en gang styrke, Gullbjørn-vinneren fra årets Berlin-festival ankommer norske kinoer sent, men ganske godt! Iransk film som har nådd oss tidligere i tiåret har ikke sjelden vært stillferdige, dialogfattige - og smått pretensiøse «verk».
Tenk annerledes med «Nader og Simin». Vi får et samlivsdrama som på mange måter like gjerne kunne utspilt seg i Tønsberg, men samtidig bobler politiske problemstillinger langt fra Vestfold under overflaten. Vi befinner oss i skjæringspunktet mellom muslimske skikker og moderne livsstil uten at noen trenger å bruke slagord for å banke inn et «budskap».
Et ekteskapsbrudd i middelklassen er utgangspunket for to svært handlingstette to timer fra «da mannen skulle stelle hjemme». Velspilt tvers igjennom med et kamera tett på. Dét, og den til tider monotone kranglingen på et uvant språk gjorde det hele til en noe klaustrofobisk opplevelse etter hvert. Jeg skriver det på kontoen for småplukk, for Nader og Simin er en universell og mangefasettert tankevekker av en film.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN