Det er noe befriende lettbeint over Tanya Wexlers iscenesetting av vibratorens gjennombrudd.
Vi er i 1880-årenes London, hvor den unge legen Mortimer Grenville (Dancy) får sparken for ørtende gang etter å ha forsøkt å fremme moderne vitenskap, som håndvask, i sin legepraksis. Oppgitt og desperat havner han hos byens kvinnespesialist, Dr. Robert Dalrymple (Pryce), som kan fortelle at halvparten av kvinnene i London faktisk lider av hysteri. Denne lidelsen kan heldigvis behandles med vulvamassasje. Men når Grenville etter kort tid og fulle avtalebøker får problemer med smertefulle håndkramper, tvinges han og hans rike, elektrisitetsfascinerte oppfinnervenn (Everett) til å tenke i nye behandlingsbaner.
For å få en motvekt til historien om hvordan geniale menn finner opp løsningen på alle frustrerte overklassefruers problemer, handler filmen også om hvordan den unge legen dras mellom Dalrymples to døtre: Den sosialt veltilpassede Emily (Jones) som gjerne konverserer om middagsmaten, og viljesterke Charlotte (Gyllenhaal) som jobber frivillig på fattighuset og snakker høylytt om kvinnerevolusjon, til sin fars store misnøye.
Den biten er også den mest tvungne, og når det hele kulminerer i en rettssak, er opplevelsen en smule antiklimatisk.
Men siden Wexler hele veien trippende understreker hvor tullete det hele er, der viktoriatidens velstående damer i alle aldre rett og slett blir fingret ut av frustrasjonen over alt fra fraværende menn til manglende mening med tilværelsen, tilgir vi lett.
«Hysteria» gir ingen dypdykk i psyken eller rollefigurer med flertallige lag, ingen maksimal forløsning.
Men filmen er gjennomført lettfordøyelig og fornøyelig. Og småbølger av fryd er heller ikke å forakte.
INGVILL DYBFEST DAHL