Mens Ritches første versjon av Sherlock Holmes var et friskt actionpust i en sedat krimlitteraturhelt, er oppfølgeren ren autopilot.
Jo da, det er fremdeles småmorsom verbal sparring mellom Holmes (Robert Downey Jr.) og Watson (Jude Law), og de får fremdeles vist homoerotisk selvironi i bryte- og dansescener dem imellom. Men Ritchie satser ellers alle pengene på sitt sikreste og mest gjenkjennelige kort: akrobatiske nærkampscener i sakte film.
Denne gangen møter mesterdetektiven en verdig motstander. Anarkister tar ansvar for bombeattentater flere steder i Europa. Og mens situasjonen spisser seg mot krig, mistenker Sherlock professor Moriarty (Jared Harris) for å være hjernen bak jævelskapen.
I jakten på å avsløre ham, snubler Holmes over sigøynerkvinnen Madame Simza, spilt av Noomi Rapace, og får hjelp av sin bror Mycroft, spilt av Stephen Fry. Rapace får ikke sjansen til å vise stort mer enn at hun løper fort, og Fry er tilsynelatende plassert i filmen kun for å vise en sketsj med hans nakne kropp, og for å kalle Holmes «Sherley».
Jaktstarten sammenfaller selvfølgelig med Watsons bryllup, slik at forholdet Holmes/Watson anstrenges ytterligere. Det hjelper heller ikke at Moriarty har mektige venner og dessuten like stor evne som Holmes til å resonnere seg til motstanderens neste trekk.
Men det som kunne ligget an til en verdig intellektuell kamp, blir platt og likegyldig på lerretet.
Trikset med at Holmes først visualiserer hva som kommer til å skje i sakte film, før det så skjer, føles oppbrukt etter andre déjà vu.
Noen av actionscenene fungerer like fullt, og lander filmen på en svak treer. Men kvikkheten forsvinner i kruttrøyken.
INGVILL DYBFEST DAHL