«Alvin og gjengen 3» («Alvin And The Chipmunks: Chipwrecked»)
De syngende, dansende, kvalmende søte små gnagerne er tilbake, i et tredje møte med «gjengen» som får Snipp og Snapp til å fremstå som pensjonister med akutt utmattelsessyndrom, og Smurfene til å høres ut som malmfulle bassbarytoner.
Mer dans og fæl sang (Lady Gagas «Bad Romance» og «Born This Way», Destiny's Childs «Survivor» med heliumsprengte fler) altså, samt mye kokosnøtt-i-hodet slaptstick og sentimentalt «helten i ditt indre»-babbel. Settingen er innledningsvis et cruiseskip i Karibia, etterfulgt av et ufrivillig opphold på en ubebodd øy. Skjønt ubebodd¿?
Det er duket for «popkulturell» vitsing om TV-serien «Lost» og andre «ting i tiden» (Twitter, Justin Bieber), og et plott som ikke lar en eneste «øde øy»-klisjé forbli uutnyttet. Skumle dyr? Ja. Skjult skatt? Selvsagt. Lianer i lange baner? Hva tror du?
Karakterene fremstår - trass i at de er ekorn - som en serie fornærmende, snusfornuftige (snutefornuftige?) arketyper, ubehagelig stivnet i tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Gnagernes store, runde øyne og overdrevne ansiktsuttrykk vil gi voksne et akutt sukkersjokk, og den i og for seg sympatiske (og allsidige) Jason Lee - popstjerneekornenes «far» - er knapt å se utover filmens første og siste femten minutter.
Én ting skal filmen ha: Den er ikke i 3D. Hodepinen du får skyldes med andre ord utelukkende den heseblesende fistelsangen.
MORTEN STÅLE NILSEN