Platebransjen? Det er Adele (23), det. Nå skal hun redde julesalget med et konsertopptak.
Hun synger med titanisk styrke. Men når hun prater fremstår Adele så til de grader som en «vanlig nabojente» at du kunne banne på at hun er blitt fremstilt av onde musikkbransjeveteraner på «vanlig nabojente»-fabrikken på utsiden av byen, for deretter å bli utstyrt med sin generasjons mektigste (for å holde oss til bransjeveteranterminologien) «piper».
«Royal Albert fuckeeen' Hall!», utbryter hun og tar en slurk av honningteen etter å ha blåst taket av Londons mest ærverdige konsertlokale. «I'm shittin' meself!»
Tenk å synge slik og snakke sånn!
Er den nå 23 år gamle Tottenham-jenta simpelthen for god til å være sann? Er hun en «ren» naturkraft eller historiens siste markedsføringstriumf fra det som er igjen av den tradisjonelle musikkbransjen? Hun er litt av begge deler, selvfølgelig. Ett er sikkert: Ingen har solgt i nærheten av så mange plater, så vel digitalt som fysisk, som hun har gjort i 2011.
Ikke er det ufortjent heller. Hvem kan motstå en ung britisk jente som synger som Jennifer «Dreamgirls» Holiday og banner som en bryggesjauer? Dette konsertopptaket - pakken inneholder konserten på både DVD og CD - beviser at hun, om noe, gjør enda bedre fra seg «live» enn på plate.
Adele styrer helt unna den utålelige melisma-«oversoulingen» som gjør så mange av de amerikanske søstrene hennes i R&B-bransjen så uutholdelige. Hun henfaller aldri til parodiske «blues mama»-vulgariteter á la Christina Aguilera.
Adele er smakfull som Bonnie Raitt (hvis «I Can't Make You Love Me» hun gjør en mer glamorøs tolkning av her), men mye kraftigere. Hun kunne vært en av verdens beste gospelsangere, eller megastjerne på Broadway. Heldigvis for oss holder hun seg til popmusikken enn så lenge.
Nåvel. Både sertifiserte fans og de få menneskene i verden som ikke eier de to studioalbumene hennes, «19» (2008) og «21» (2011), allerede, vil ønske seg denne til jul.
To forbehold bare. «Rolling In The Deep» blir praktisk talt ødelagt av «publikumsdeltagelse». Og det er stadig et problem at hun ikke har flere funky, «uptempo» soulsanger i bagasjen (hun påpeker det selv).
Det er synd. For hun skinner minst like mye i dem som hun gjør i de mange, tidvis musikalaktige og i sum litt vel sendrektige pianoballadene.
BESTE: «Don't You Remember»
MORTEN STÅLE NILSEN