Undring, lengsel og eventyr.
Ikke før har The Last Hurrah!! - anført av Bergens markante musikalske mangtsysler Hans Petter «HP» Gundersen - stukket av med førsteplassen på VGs liste over årets beste norske album (for fabelaktige «Spiritual Non-Believers»), før de er her igjen. Med en EP med «kun» fire sanger.
Men for noen sanger. Superfine.
Tittelen henspiller på tolkningen av Pink Floyds «The Great Gig In The Sky» (den med de orgasmiske angstskrikene, du vet).
Hurrah!!s utgave er dusere, men ikke mindre intens.
Tilsynelatende sval og taffelaktig med sitt vindsvøpte strykerarrangement; som lydsporet til en psykedelisk animasjonsfilm for barn fra syttitallet. Men med en mørk sentrifugalkraft i sin midte.
Den andre tolkningen, Sandy Dennys «Who Knows Where The Time Goes», er på sin side ganske tro mot originalen. Ikke dumt, da dette er en av de skjønneste sangene som er skrevet.
Countryaktige «Sleepin' Without You» er ømt melodisk 1960-tallsinfluert kokettpop. «Chromatic Hysteria» starter som en Bo Diddley-beat badet i arabiske klangfarger, og ender opp i et inferno av jazzinfluert gitaronani hvis magnifikke like ikke er blitt hørt på denne siden av Jerry Garcia i 1973.
Nok en gang: Takk for en henførende reise.
BESTE LÅT: «Chromatic Hysteria»
MORTEN STÅLE NILSEN