Det måtte komme; forsøket på å skape den ultimate nyttårsfilm i nåtidig urban innpakning.
Rom-kom-veteran Garry Marshall har kapret seg et stjernespekket i lag i alle aldre og sjangre. Men det hjelper ikke helt. Selve grunntonen og de dusinvise sidesprangene filmen tar, har klisjéstempelet i pannen.
En film som «Love Actually» smøg seg inn som en «må ha»-film i førjulstiden, gjennom humor, varme, sårbare og enkelte skarpe kanter. Marshalls forsøk på å kapre nyttårsaften er ikke av samme kaliber. Han bruker delvis samme oppskrift som i sin siste film, «Valentine's Day» - følger en rekke personer gjennom en hel dag, hvorav enkelte krysser hverandres spor. Det er godt og effektivt turnert, og iblant fanger Marshall, ved hjelp av sitt stjernegalleri inn alt hva New York begjærer av sex og singelliv, ensomhet, savn og drømmer angår. Enslige mødre og frihetssøkende tenåringer er det også plass til i Marshals univers.
Iblant treffer han godt med gjenkjennbare situasjoner og sin evne til å observere et bredt spekter av menneskelige egenskaper. Skuespillere som Hilary Swank, De Niro, Pfeiffer og Halle Berry bidrar til å gi filmen en tøtsj av ømhet. Men filmen som sådan surfer mest på overflaten.
Og Marshall levner ingen tvil om hva filmens hovedbudskap er; bruk nyttårsaften til å tilgi, til å være raus mot din neste - og se fremover mot bedre løsninger. Halleluja og amen.
BORGHILD MAALAND