(Nonesuch/Warner)
Ohio-duoen The Black Keys' oppfølger til smygeren «Brothers» (2010) kommer til å få mye oppmerksomhet. Albumet vil bli fast inventar på så vel «vanlige folks» fester, som i enhver smalskuldret «hipsters» vinylbag. Det vil få til dels ekstatiske kritikker.
Det er ikke helt fortjent.
«El Camino» er stas mens den står på. Men snarere enn å bygge videre på det som gjorde at «Brothers» skilte seg ut i en ellers god, men ikke særlig skjellsettende diskografi - det sanselige soulaspektet - velger The Black Keys nå rygge bilen tilbake i garasjen.
Der inne er det både trygt og gøy, og innledningsvis svært «tøft».
Men hvor lenge gidder du å bo der?
Det «nye» er et sterkt glamrockelement i bluesrocklarmen. Brorparten av låtene benytter seg av en stampende groove som hentet ut av Sweet, T. Rex (spesielt dem) og - hvisk navnet - Gary Glitter. «Hell of A Season» krysser autobahnboogie-bassgangen fra tyske Neu!s «Hallogallo» med Clash-reggae.
«Little Black Submarine» tar Led Zeppelin-trikset: Dunkelt akustisk, avløst av buldrende elektrisk.
Tekstene er lite annet enn en serie bluesklisjeer om svikefulle «kvinnfolk».
Mot slutten av albumet kan man formelig høre duoen gå tom for ideer.
Negativ nå? Nja. Det er moro, dette. Men jeg er skuffet, ja.
BESTE LÅT: «Lonely Boy»